Guro Gulstuen Nordhagen (tekst) Ole Palmstrøm (foto)

guro@lomedia.no, ole@lomedia.no

Når du besøker Ebba Louise Wergeland, må du ha god tid.

For selv om hun ber deg lage kaffen selv på grunn av den sviktende balansen, skjenker hun deg grådig av kunnskapens beger. Påfyll kommer uten at du trenger å be om det.

Det kan virke nærmest umulig å målbinde henne.

Et spørsmål blir sjelden besvart uten en anekdote, en historisk parallell eller et langt sidespor om en streik i Kiruna, en paragraf i arbeidsmiljøloven eller en palestinsk studentbevegelse på 60-tallet.

Men hun lander alltid. Og når hun er ferdig, sitter du igjen med ny kunnskap, selv om du egentlig bare spurte om hva hun ser på TV.

Svaret er værmeldingen.

– Den er rimelig pålitelig. Og den er ikke historieløs, sier hun.

Så følger et resonnement om meteorologiens demokratiske historie langs norskekysten.

Rydder i historien

Det er litt som å gå inn i en tidskapsel.

I leiligheten på Grünerløkka bor hun midt mellom bunker av bøker, hefter og tidsskrifter.

MIDT I HISTORIEN: I leiligheten på Grünerløkka har Ebba i løpet av 50 år sam let på papirer, bøker, hefter og alt hun har kommet over av papir med trykk. Ryddejobben er stor.

Ole Palmstrøm

Murpussen flasser litt. Kjøkkeninnredningen fra 80-tallet henger på halv tolv. Sofaen synes ikke under alle dokumentene. På stuebordet ligger et prosjekt om asbest hun ikke tror hun rekker å fullføre.

– Jeg orker jo egentlig ikke å leve i dette, sier hun og ler.

Hun rydder.

Eller prøver.

Et langt liv med arbeidsmedisin, fagbevegelse, Palestina-solidaritet, bokprosjekter og politisk arbeid har etterlatt seg arkivmateriale i alle rom. Nå forsøker hun å sortere det.

– Jeg må jo flytte ut før eller senere. Før jeg dør, tenker jeg.

Så ler hun igjen og forteller om en bokhandler som døde av at en bokhylle falt over ham.

Det er vanskelig å vite hvor man skal se. Langs veggene står bøker stablet i doble rekker.

På en haug med bøker står en stor gul pappkrone hun fikk til 80-årsdagen av grandnevøen.

På kjøkkenet henger bilder av ham.

Et nytt kapittel

Nylig ga hun ut femte utgave av «Verneombudet», boka hun har brukt store deler av livet på.

Den første utgaven kom i 1975 under tittelen «Kamp mot helsefarlig arbeid».

Nå handler det nyeste kapittelet om digitalisering av arbeidslivet, overvåking og kontrolltiltak.

– Folk venner seg til mobil og PC og glemmer litt hva det fører til. Mulighetene for overvåking er helt utrolige.

Hun finner fram boka og setter seg til rette i godstolen, som så vidt får plass i den store stua.

Litt skjelvende på hånden blar hun seg fram blant de mange hundre sidene.

– Her! Hurra, hurra!

Hun finner kapittelet hun leter etter, og leser høyt.

Arbeidsmiljølovens paragraf ni. Kontrolltiltak. Manglende medvirkning.

Ebba snakker ikke før hun har tenkt seg om. Hun kikker opp i taket, tar seg til pannen, til haken.

Nakne fakta blandes med politisk analyse og historier fra et langt liv i arbeidslivet.

– Nå må verneombud nesten slåss for å få to timers opplæring. Før var det ingen som bestred at de skulle ha 40.

Hun stopper opp.

– Det er en ganske farlig situasjon.

Da Ebba var ferdig utdannet lege i 1970, kom hun ut i et arbeidsliv der spørsmål om arbeidsmiljø og arbeidervern sto høyt på dagsordenen.

Et halvår etter den store streiken i Sauda avtjente hun turnustjenesten sin der.

– Bare se i den boksen der, sier hun og peker på en liten pappeske.

På lokket står det «Arbeideidstid - historie» med snirklete løkkeskrift.

Øverst ligger et innrammet bilde av en smilende streikeleder Kjell Arnold Pettersen og en mindre blid leder i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, Leif Andresen, som ville stanse streiken.

Hun trekker det fram og forteller om konflikten som gjorde inntrykk på henne.

Samtidig hadde gruvestreiken i Kiruna vist hvilke helsekonsekvenser arbeidsforhold kunne få når produksjon og akkordpress gikk foran hensynet til mennesker.

For den unge legen ble sammenhengen mellom arbeid og helse et fagfelt det var umulig å overse.

Siden har hun brukt mer enn fem tiår på nettopp å undersøke hva arbeid gjør med mennesker, og hva som må til for at mennesker ikke skal bli syke av arbeidet sitt.

ALLTID ET SMIL PÅ LUR: Det er ikke like lett å få meg seg Ebba ut lenger. Beina er ustødige, men snakketøyet går fortsatt i rakettfart. Og vitsene sitter løst, selv om de kanskje går over hodet på deg.

Ole Palmstrøm

Et eneste kort svar

Ett ord kommer ofte ut av Ebbas munn: Historieløshet. At folk ikke vet hvordan rettighetene kom til. At de ikke kjenner kampene bak sykelønna, arbeidsmiljøloven eller folketrygden.

At unge mennesker går rundt og tror dagens ordninger alltid har vært der.

– Jeg har levd i en tid da sykefravær ikke var et nasjonalt problem. Og jeg har levd i en tid da vi ikke skjenket pensjonen en tanke.

Hun ser bort.

– Tenk over det. Hva var det jeg fikk som dere ikke får?

Selv er hun lite opptatt av egen historie.

Damen med de mørke, tenkende øynene har som regel et langt svar på det meste.

Har du noen gang gitt noen korte svar?

– Nei.

Hun smiler.

– Det finnes ingen korte svar annet enn nei.

Men over et stykke napoleonskake må hun spise sine ord.

Når spørsmålene blir personlige, vrir hun dem ofte over på andre mennesker. Andre kamper. Andre liv.

Kjærligheten vil hun helst ikke snakke om.

Hvordan har kjærlighetslivet ditt vært?

– Opp og ned, får jeg si.

Har du kjæreste?

– Nei.

Er det et vanskelig tema, synes du?

– Nei.

– Det faller meg ikke naturlig å gå i detaljer. Jeg greier ikke engang å mobilisere for å svare på den slags spørsmål. 

Barn ble det ikke. 

Men da kunne hun heller ikke ha reist så mye som hun har gjort. Eller vært i så mange kriger.

Drømmer og tilfeldigheter

Hun vokste opp i Trondheim, selv om du ikke på noen måte kan høre det.

Faren var atomfysiker ved Norges tekniske høgskole. Moren var filolog og bibliotekar. Rundt middagsbordet gikk diskusjonen i de store verdenshendelsene.

– Det var nok å engasjere seg i.

Hun var barn i skyggen av andre verdenskrig. Ungdomstidens store spørsmål handlet om atomvåpen, Vietnamkrigen og kolonialisme.

På Katedralskolen drev hun skoleavisa Forum.

Gjennom andre skoleavisredaktører fikk hun kontakt med ungdommer som var mer politisk aktive enn henne selv.

Men noen stor plan for livet hadde hun ikke.

– Jeg vet ikke om jeg drømte så mye da jeg var liten.

Hun likte å regne.

En yrkesveileder mente hun kanskje burde bli snekker.

– Det syntes jeg hørtes spennende ut.

I stedet ble det medisin. Kanskje fordi storebroren også ble lege. Kanskje fordi tiden tilfeldigvis førte henne dit.

For Ebba Wergeland har aldri hatt særlig tro på at livet følger en plan.

– Jeg tror livet består av tilfeldigheter, flaks og uflaks, og en del valg.

Hvis hun skulle valgt et annet liv?

Hun tenker seg om.

– Arkeolog, kanskje.

Så smiler hun.

– Jeg hadde en gang en drøm om å bli standupkomiker.

Et langt liv levd

Ebba har nettopp fylt 80 år.

Hun har Parkinsons sykdom. Høyrehånden skjelver. Balansen er dårlig. Ute bruker hun staver. Den ene knakk, så nå har hun to med ulik lengde.

Hun har fått kontorstol og hjelpemidler fra Nav, og trener styrke et par ganger i uka.

Om morgenen hører hun gjerne på radio. Men ofte blir hun irritert.

– De skal hele tiden veksle mellom bomber og granater og en festlig historie fra deres bakgård i går. De skal underholde og være ordrappe, og jeg blir gal av intervjuer med politikere som ikke er tørre bak øra og som ikke skjønner bæret av hvordan verden henger sammen.

Da slår hun over på NRK Klassisk. Eller Musikklivet.

Hun prøver fortsatt å holde foredrag når hun orker, men må ofte si nei om reisen er lenger enn en tur med drosje.

Senere samme dag skal hun i møte med Rødt Oslos eldrepolitiske nettverk.

– Du aner ikke hvor jævlig mange, gamle i denne byen har det.

Hun blir sint når hun snakker om eldrepolitikk. Om pensjoner.

Og om sykelønn. Om et samfunn som gjør mennesker økonomisk utrygge for å presse dem i arbeid.

– Reglene nå er så jævlig arbeiderfiendtlige at jeg skjønner ikke at folk kan svelge det.

Men selv føler hun seg heldig.

– Jeg er utrolig takknemlig. For helsa jeg har hatt. Og alt jeg har fått oppleve.

PAKKER I POSTEN: Selv om Ebba har flere bøker i leiligheten enn de fleste leser i løpet av et liv, bestiller hun gjerne flere eksemplarer av bøkene hun vil lese. Sånn kan hun dele gleden uten å være redd for at boka blir borte.

Ole Palmstrøm

Folkeopplyser

I postkassa ligger en brun pakke.

– Ja, ja, der kom den!

Hun river opp emballasjen og trekker ut ikke bare ett, men to eksemplarer av boka «Fallout». En bok om hvordan journalistikk fra Hiroshima viste verden hva atomvåpen faktisk gjør med mennesker.

Innimellom kjøper hun to av samme bok, i tilfelle hun kommer til å låne den bort.

Det er kanskje ikke så rart at det har hopet seg opp.

Hun oser av kunnskap, men skryter ikke av det.

Når hun blir spurt om hvilket ettermæle hun vil ha, tenker hun seg om.

– Folkeopplyser er en ok ting. Det er hederlig.

Så ler hun igjen.

– Tenk å sende en så travel journalist på en så viktig person som meg, smiler hun lurt.

For du må ha god tid når du besøker Ebba.

– Har vi brukt en dag, eller to? Du får overtid, spør hun journalisten.

– Ja, men klokka er bare tre. Vi har ikke sekstimersdag.

– Nei, den har jeg ikke greid. Men det er ikke en enkvinnesak. Og det er så innlysende at det vil være nødvendig.

Sekstimersdagen er en mangeårig kampsak for henne.

Som arbeidsmedisiner har hun i flere tiår argumentert for at mennesker ikke er skapt for å bruke stadig mer av livet sitt på lønnsarbeid.

For Ebba handler kampen om mer enn arbeidstid.

Den handler om tid til å være menneske.

Da hun sist lot seg portrettere i FriFagbevegelse for ti år siden, var det mange som synes hun sa noe klokt:

– Mennesket er ikke født til lønnsarbeid. Vi har et liv å leve.

Denne gangen sa hun ja til nytt portrett for å kunne få gjentatt det.

Og slik gikk det.

Men denne gangen skulle intervjuet handle om Ebba Louise Wergeland.

Likevel endte hun, som vanlig, med å snakke om noe større enn henne selv.