Merete Jansen (tekst) Ole Palmstrøm (foto)

merete.jansen@lomedia.no, ole@lomedia.no

Jeg var en sånn som drev læreren til vanvidd med stiler på over 50 sider.

Å skrive var det beste Carl Frode Tiller visste på barneskolen.

– Jeg husker jeg så meg rundt på skolebiblioteket og tenkte: Jeg og skal skrive bøker.

I dag regnes Tiller som en av de viktigste forfatterne i norsk samtidslitteratur. Han har vunnet en rekke priser, og i fjor var han på bookmakernes liste over favoritter til Nobelprisen i litteratur.

Det hele startet med interessen for andres liv og virke.

Ved et cafébord i Trondheim drar Tiller fram et sort etui fra lommen på den romslige parkasen. Inne i etuiet ligger en C-90-kassett, slike man tok opp musikk med på 70- og 80-tallet. På etiketten har han en gang skrevet med sort tusj: Farfar og Farmor 16.1.86.

Tiller hadde akkurat fylt 16 år og satt ved kjøkkenbordet for å gjøre opptak mens besteforeldrene fortalte historien om livet sitt.

– Allerede da var jeg opptatt av å høre på folk.

Tett på virkeligheten

Handlingen i bøkene han har skrevet, tar stort sett utgangspunkt i dette. Personer som prøver å finne ut hvem de selv er, innerst inne.

– Folk som prøver å finne sin plass i historien og samfunnet, utdyper forfatteren. 

Notater og observasjoner han har gjort gjennom livet, finner en plass i bøkene, men uten at de knyttes til virkelige personer.

– Det er sånt man kan bruke og hente inspirasjon fra, det er helt åpenbart. Men jeg skriver om og danderer fakta og beskrivelser på nye måter. Mange mener at de kjenner seg igjen, men så er det helt feil.

Det handler altså ikke om virkelighetslitteratur. Det nærmeste han kommer å skrive inn sitt eget liv, er i bøkene Arbeidarhjerte 1 og 2.

I likhet med Carl Frode Tiller vokser hovedpersonen Trond opp i et arbeiderklassehjem i Namsos. Far og farfar er kommunister, mens på morssiden er familien preget av religiøs fanatisme og alt som følger med av påbud, forbud og skam.

Ole Palmstrøm

Et bein i hver leir

Og akkurat som hovedpersonen, forlot Tiller oppvekstmiljøet så snart han var ferdig med videregående skole. Han dro til Trondheim og studerte ved universitetet. Ble en akademiker og skled gradvis inn i det man kan definere som middelklassen.

Foreldrene støttet ham fullt ut da han valgte studier. Men etter hvert kom det også spørsmål om hvem han trodde han hadde blitt.

– Du får nye smakspreferanser, nye vaner og tenkemåter, og når du kommer hjem, opplever du en slags distanse. Det gjør de også. Dermed kan det fort bli konflikter der man begynner å ta avstand fra det nye man ser hos hverandre.

– Da kunne det være litt sånn «ikke tro at du er noe fordi du går på universitetet». Men det var like mye det at jeg var i en prosess med å finne ut hvem jeg var, og da tok jeg mer avstand enn jeg hadde trengt å gjøre. Begynte å flire av vinen de drakk, sånne helt tåpelige, overfladiske ting.

I Arbeidarhjerte blir hovedpersonen etter hvert tryggere på at «jeg er nå slik jeg er». Og da slipper han mer taket i motstanden mot den gamle bakgrunnen. Det skjer ikke minst i en samtale med barndomsvennen Bjørn, som snakker om at arbeiderklassen og middelklassen er i samme båt og må stå sammen mot overklassen.

– Det gir det veldig mening for Trond. Det blir et fellesskap han kan føle seg hjemme i, sier Carl Frode Tiller.

Nøysomt liv

Hvordan har forfatteren brukt dagen fram til han møter oss over en kaffe kl. 12? Jo, han har fulgt sin faste rutine:

– Jeg står opp halv sju, går en tur med hunden, spiser to brødskiver med kvitost. Så skriver jeg i tre timer før jeg tar en pause og skriver i tre timer til.

I tillegg til han selv og labradoren, bor kone og en av tre døtre i en eldre firemannsbolig i bydelen Charlottenlund.

Selv om han nå er en av de mest bejublede forfatterne i Norge, lever han et liv uten sløsing. Ikke så veldig fjernt fra det han ble oppdratt til i Namsos.

– Den protestantiske arbeidsviljen var viktig. Nøysomheten. Solidaritet og rettferdighetssans var både uttalte politiske verdier og en grunnholdning blant de voksne i familien. Dette er nok noe jeg og kona mi, som også er fra arbeiderklassen i Namsos, har tatt med oss og gitt videre til egne barn.

Spøkefugl

56-åringen innser likevel at ikke alt fra oppdragelsen er mulig å videreføre, til det har samfunnet endret seg for mye.

– Jentene ser jo at det ikke er noe overforbruk hjemme, og at vi tar vare på ting. Men de tilhører samtidig en generasjon med helt andre vaner og et høyere forbruk. Et forbruk som de i stor grad betaler for selv, ved å jobbe ved siden av studiene.

For å vise døtrene hva han synes om dyre vaner, har han blant annet helt sjampo av billigste merke over på flaskene deres med langt dyrere produkter.

– Ja, jeg liker å lure folk, det har jeg drevet mye med, slår den ellers så sindige namsosingen fast og ler godt.

Litt mer alvor ble det den gangen han sendte et falskt brev til sin 18 år gamle søster i navnet på en serber hun hadde kommet i prat med på interrail. Det var under krigene på Balkan, og «serberen Jogi» skrev at han var kommet til et asylmottak i Oslo, men skulle videre til Namsos hvor han håpet at de to kunne leve sammen for alltid. Det var tilløp til panikk i familien, og politiet ble kontaktet. Etter hvert måtte storebror innrømme at det var han som sto bak.

– De var ganske sinte en stund, men etter hvert så måtte de bare flire.

Fortellinger: På denne kassetten gjorde den da 16 år gamle Tiller opptak av besteforeldrene ved kjøkkenbordet.

Ole Palmstrøm

Som en trøndersk rocker

Støyen fra latter, kaffemaskin og blender som knuser is, gjør det umulig å høre hverandre over kafébordet.

Ute på gaten trekker Tiller ulluen godt ned over det halvlange håret. Han kunne lett passert for en trøndersk rocker. Det har han for så vidt også vært.

I ungdommen var de en gjeng på skolen i Namsos som skilte seg litt ut, med brukte klær, ofte svarte. Noen av dem startet bandet Kong Ler, der Carl Frode Tiller spilte gitar. De ga etter hver ut to CD-er med det en kamerat av ham beskriver som «skeiv, merkelig musikk med underlige tekster».

Tiller innrømmer at ambisjonsnivået var sånn passe.

– Jeg var mest glad i å lage tekster og musikk, det var ikke like nøye med øvingen.

Nå brukes mindre tid på rock and roll, og mer på trening. Tre til fire ganger i uken besøker han et treningsstudio, der han foretrekker å sitte på romaskinen.

– Mest for å unngå å bli syk, presiserer forfatteren.

Starten på boken om arbeiderklassen

Den første boken Tiller ga ut, i 2001, handlet om en person med store psykiske problemer. Skråninga ble belønnet med Tarjei Vesaas debutantpris. Senere fulgte blant annet triologien Innsirkling, der to av bøkene ble nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Bøkene har fått anerkjennelse over store deler av verden. I Svenska Dagbladet omtales han som den norske giganten, og i danske Børsen fikk Innsirkling betegnelsen mesterverk.

Tiller har ingen fortelling klar i hodet når han starter skrivingen. Det hadde han heller ikke på starten av det som etter hvert ble Arbeidarhjerte.

– Det begynte med at jeg beskrev et rom jeg hadde bodd i, så dukket det opp scener. Det ble klart for meg at jeg skildret et typisk, nærmest klisjeaktig, arbeiderklassehjem med en familie. Etter hvert ble det også tydelig at fortellingen skulle handle om klasse, forteller Tiller.

Ifølge forfatteren var det ikke planlagt, men han brukte mer og mer av sin egen og av familiens historie.

En familie der kommunistene på farssiden oppdro barna til å definere seg som arbeiderklasse.

– Vi måtte aldri tro at vi var noe annet enn det. Ikke som noe negativt, men noe man skulle være stolt av. Det var superviktig!

Verdier: Nøysomhet er en av verdiene han har tatt med seg fra oppveksten i en arbeiderklassefamilie i Namsos.

Ole Palmstrøm

– Alt er heftet med politikk

Når enkelte omtaler bøkene hans som politiske romaner, er han slett ikke uenig.

– Som regel tror jeg ikke folk tenker på meg som en politisk forfatter. Samtidig er det å skrive om identitet og selvforståelse, dypest sett et politisk spørsmål. For måten man forstår seg selv på, blir rett og slett veldig bestemmende for hvordan man handler og tenker i verden.

– Alt er ikke politikk, men alt er heftet med politikk, slår Tiller fast.

Pekefingeren dunkes hardt mot bordplaten, som for å understreke budskapet.

Da han skrev hovedfagsoppgave i historie på 90-tallet, valgte han å intervjue folk som jobbet på det lokale sagbruket. Da ble et av de viktige spørsmålene hvordan de så seg selv i samfunnet.

– Det å kunne definere verden og seg selv, er et viktig maktspørsmål. Å ikke la noen andre definere hvem du er og hva du kan gjøre. Eller i hvert fall være bevisst på hva som skjer.

Han er ellers nøye med å understreke at det ikke er hans egne tanker som kommer til syne i fortellingene.

– Ting skjer gjennom karakterene, presiserer Carl Frode Tiller.

Og da er han samtidig inne på hvordan karakterene oppstår og utvikler seg. Han har nemlig ikke noe klart bilde av dem i det skrivingen starter. Tvert imot kan han ofte bli overrasket over hvilke retninger historien tar.

– Jeg er mest mulig åpen for tilfeldigheter. Ser hva som skjer hvis jeg fortsetter.

Slik endte han blant annet opp med å skrive inn heftige politiske diskusjoner hjemme hos hovedpersonen.

– Når du skriver om en familie der flere er politisk engasjert, så er den politiske diskusjonen naturlig å ha med. Også når de sitter rundt kjøkkenbordet.

Når går det for langt?

I siste del av Arbeidarhjerte havner læreren Trond i en skikkelig skvis mens han underviser i tysk.

En elev nekter å lese en tekst med ordet «weniger» - færre - fordi siste del av ordet minner om n-ordet.

De påfølgende kommentarene fra Trond, skaper enda dårligere stemning i et klasserom der woke, eller kampen mot urett, står høyt i kurs.

Ifølge Tiller er beskrivelsen hentet fra virkeligheten, fortalt ham av læreren som sto denne i situasjonen.

– Synes du selv at woke har gått for langt?

– Ja, i mange situasjoner har jeg tenkt at det har gått for langt. Som det som her skjer i klassen. Men det er jo ikke ungdommen sin feil, heller, det er de voksne sitt ansvar å veilede og korrigere. Og Trond er egentlig mindre frustrert over elevene enn over skoleledelsen, som frykter for omdømmet. Det er en slags ansvarsfraskrivelse der som er irriterende.

– Hender det også at du sniker inn egne synspunkter i romanene?

– Jeg tenker ikke sånn på det. Det som er viktig, er å finne det ståstedet som tilhører karakteren. Deler av det er jeg selvfølgelig enig i, det er vanskelig å være uenig i alt.

– Trond er jo tross alt nokså lik deg i bakgrunn?

– Ja, på noen måter, men så er han også nokså ulik på andre felt. Noe likner på livet mitt og livet til familien min, og noe er ren diktning.

Carl Frode Tiller har for eksempel aldri hatt en far eller farfar som jobbet på det lokale sagbruket. Men helt vanlige arbeiderklassefolk, det var de begge. Og medlem av NKP, Norges kommunistiske parti.

Blomstrende språk

Selv fikk Tiller sin første betalte jobb som 14-åring, i lokalavisen Namdal Arbeiderblad. Mye tid gikk med til å skrive sportsreferater. Og selv om han var interessert i fotball, ble det ganske kjedelig å skrive referat etter referat fra kamper som var så like at man omtrent bare kunne skifte ut resultatet og navn på lagene fra gang til gang. Så da tok han seg noen friheter.

– En kollega fra Namsos mener å huske at du fikk sparken?

Tiller ler godt og konstaterer at det kanskje ikke hadde vært ufortjent. For han syntes etter hvert at det ble så «drit kjedelig» å lage referater at han begynte å pynte på språket.

– Det hendte nok at jeg tok litt i, og da kunne jeg få kjeft fra sportsredaktøren. Jeg husker at jeg beskrev spillerne som «hodeløse høns» og «bestemødre på krykker».

Ordene har alltid kommet lett til ham. I ungdommen var han så tidlig ferdig med å skrive ferdig tekster på tentamen, at han rakk å ta unna besvarelser for kamerater også.

– Det var visst ikke alltid så populært blant lærerne?

En svak rødfarge sprer seg langsomt fra skjegget og oppover mot øynene.

– Det hendte at hovedpersonen i fortellingene var en lærer. Som 14-15-åring syntes jeg nok det var artig å gå over streken og raljere med dem. Det kunne bli upassende og seksuelt ladet. Nei, det var ikke noe bra...

Den sprekeste fortellingen kom aldri i retur fra læreren, og den ble heller aldri nevnt.

To nye prosjekter

Kanskje dukker noe av dette opp i de neste bøkene han skriver? Tiller jobber i hvert fall på to prosjekter, parallelt. Som han sier er annerledes enn Arbeidarhjerte.

– Jeg prøver å bruke to helt nye sider ved meg selv.

Det ene prosjektet beskriver han som en lettlest, folkelig og humoristisk fortelling fra Namsos. Det andre er mer eksperimentelt.

– Fortellingen endrer seg hele tiden, jeg jobber jo så åpent.

Beskrivelsene og situasjonene som dukker opp i romanene, er ofte samlet inn tidligere i livet, gjennom notater eller opptak.

– Har du med notatblokk over alt?

– Jeg gjorde det i større grad før, ikke så mye nå. Men veldig ofte husker jeg detaljer og opplevelser. Så tar jeg det med meg hjem og noterer det der.

– Sånn sett er du litt på jobb hele tiden. Følger med på ting. Men uten at du skal tenke at du er på jobb, for da blir du bare sliten i hodet.