Artikkelen er et samarbeid mellom Gangnes som er fengselsbetjent og leder av NFF Ung og Johansen som er pensjonert fengselsførstebetjent og forsker. Ideen til denne artikkelen oppsto da Johansen leste Gangnes sin bacheloroppgave fra Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter Krus. Tittelen var «Klokka går, men tiden står stille – Isolasjon i fengsel». 

Det som er interessant ved bacheloroppgaven, er de holdninger og erfaringer som ligger bak bruken av teori. Gangnes ønsker virkelig å få fram de skadevirkningene som isolasjon gir de innsatte som blir utsatt for denne type behandling i fengsel. Siden bacheloroppgaven ble gjennomført i 2019/2020, har det skjedd ganske mye med nedbemanning og at utdannede fengselsbetjenter søker seg over til andre yrker. Dette har ført til en bemanningskrise som gjør at innsatte blir utsatt for enda mer isolasjon enn tidligere, og dermed mindre menneskelig kontakt. 

I tillegg til de skadevirkningene som Gangnes viser til; at innsatte trekker seg tilbake, begynner å isolere seg selv og fungerer dårlig i fengselssamfunnet, er det hans fokus på det som kan, og gjerne vil, skje etter fengselsoppholdet som er interessant. Gangnes skriver følgende: «I tillegg vektlegges det at skadevirkningene ikke alltid er like fremtredende i et tidlig stadium, og kan oppstå i etterkant av fengselsoppholdet. Dette kan undergrave muligheten for å lykkes etter endt soning, og gjør at mange søker seg tilbake til fengselstilværelsen».

Fengselsbetjenten som profesjonsutøver

Fengselsbetjenten fungerer som førstelinjen i kriminalomsorgen, med den tetteste daglige kontakten med innsatte. Fengselsbetjenten har et visst handlingsrom til å bruke skjønn i sin tjenesteutøvelse, men denne selvstendigheten er bundet av lover, retningslinjer og verdier fastsatt av kriminalomsorgen. Det forventes at fengselsbetjenten tilpasser regelverket på en ansvarlig måte for å yte best mulig støtte til innsatte. Dette ansvaret blir spesielt tydelig når betjenten arbeider med innsatte som er utsatt for isolasjon, der både omsorg og sikkerhet må balanseres.

Skjønnsutøvelse

Evnen til å utøve skjønn er kritisk for fengselsbetjentens rolle, særlig når det gjelder å redusere skadevirkninger av isolasjon, der ingen regel fullt ut kan fortelle hva som skal gjøres i gitte situasjoner. Det må satses på personlig vurdering for at handlingen skal stemme med situasjonen. Dette ansvaret fordrer både kunnskap om hvilke regler som kan tilpasses, og evne til å identifisere behovene hos den innsatte. Når innsatte uttrykker fysisk og psykisk ubehag i isolasjon – som for eksempel klaustrofobiske symptomer, panikkanfall, eller desperasjon – må fengselsbetjenten kunne handle fleksibelt innenfor lovens rammer. Dette kan være å tilby innsatte ekstra lufting, aktiviteter utenfor cellen, eller samtaler, selv om dette avviker fra rutinen. Slik fleksibilitet kan i betydelig grad redusere opplevelsen av isolasjon og dermed skadevirkningene, noe som på sikt kan bidra til å forebygge tilbakefall.

Dobbeltrollen

Fengselsbetjenten har som kjent en dobbeltrolle der vokterrollen innebærer å opprettholde sikkerhet og kontroll i fengselet. Dette innebærer ofte kontrolltiltak som kan føles inngripende for innsatte. Hjelperrollen, derimot, er den delen av rollen som handler om omsorg og tilbakeføring til samfunnet. I praksis viser erfaringer at fengselsbetjenter ofte først tar på seg vokterrollen, noe som kan gjøre det utfordrende for innsatte å se betjenten som en hjelper. Dette asymmetriske maktforholdet kan forsterke den innsattes følelse av å være overvåket, og det kan svekke tilliten og relasjonen som kunne ha støttet den innsatte gjennom isolasjonen. 

Eksempler fra fengselshverdagen viser at situasjoner som krever høy sikkerhet, ofte fører til at vokterrollen trer inn og tar stor plass, tilsynelatende på bekostning av hjelperrollen. For innsatte som har behov for hjelp, eller som viser atferdsendringer som følge av isolasjon, kan en relasjon basert på likeverd, empati og tillit være avgjørende. Dersom fengselsbetjenten har tillit hos den innsatte, kan det gi grunnlag for relasjonsbygging som fremmer støtte og rehabilitering. En slik tilnærming kan minske skadevirkningene av isolasjon og redusere sannsynligheten for at innsatte kommer tilbake til fengsel. Da er det helt nødvendig å ha nok og godt kvalifiserte fengselsbetjenter til å utføre denne tjenesten. 

Isolasjonens tidsaspekt og skadevirkninger

Isolasjonens varighet har betydelig innvirkning på dens skadevirkninger. Bacheloroppgaven viser at kortvarig isolasjon har mindre langvarige effekter enn isolasjon som strekker seg over flere uker. Konklusjonen er at innsattes depressive symptomer raskt kunne avta etter at isolasjonen opphørte, noe som understreker betydningen av isolasjonens lengde. Langvarig isolasjon kan redusere hjerneaktivitet og føre til varige skadevirkninger. Erfaringer viser hvordan innsatte ofte begynner å vise tydelige skadevirkninger allerede etter én til to uker i isolasjon. Manglende sosial kontakt og isolasjonens negative påvirkning på selvbilde og selvtillit, kan føre til atferdsendringer og en nedgang i den innsattes evne til å holde seg orientert og strukturert. Slike erfaringer viser at fengselsbetjentens rolle i å tilby jevnlig og meningsfull menneskelig kontakt blir essensiell i skadereduserende arbeid. 

Johansens forskning viser at det er fengselsbetjentene med sin nære posisjon overfor de innsatte som har de beste forutsetningen for å være en hjelper og en støttespiller. Når den faglige og menneskelige kompetanse hos betjentene er på plass, er balansen mellom hjelp og grensesetting viktig. Det gjelder at grensesetting som veiledning, rettledning og oppdragelse er en del av det å være hjelper i rehabiliteringsarbeidet, dersom vi har tro på at møte mellom mennesker skal være noe helhetlig.  

Dermed er det menneskelige aspektet i kontakten mellom fengselsbetjent og innsatt særlig viktig under isolasjon. Betjenten kan støtte innsatte ved å opprettholde en strukturert hverdag, initiere samtaler og tilby aktiviteter som gir mening. Meningsfull kontakt har vist seg som et av de mest effektive tiltakene for å redusere skadevirkninger av isolasjon, og ikke minst det å forhindre tilbakefall til ny kriminalitet. Det er derfor viktig å styrke og opprettholde fengselsbetjentens posisjon i fremtidens kriminalomsorg.

Mats Aksel Gangnes Olav Levin Johansen

NFF Ung Ph.d.

Kilder: https://krus.brage.unit.no/krus-xmlui/handle/11250/2730566 https://hdl.handle.net/11250/3105807