anders@lomedia.no og torgny@lomedia.no
LO Stat endte altså opp med en avtale medlemmene stemte nei til i uravstemningen.
Fram til 2016 var alle statsansatte på samme hovedtariffavtale. Men Akademikerne, den organisasjonen med de høyest lønte medlemmene, ville sette av mer til lokale forhandlinger. De fikk egen avtale under siste Høyre-regjering. I 2022 skilte også Unio lag med forhandlingspartnerne i LO og YS for å få en avtale på linje med Akademikernes.
Siden har det vært to avtaler. I år krevde arbeidsgiver staten at LO, YS, Unio og Akademikerne skulle over på like tariffavtaler. Arbeidsgiver argumenterte med at det da blir lettere å ha kontroll over lønnsutviklinga.
Unio og Akademikerne gikk da til streik, som ble avsluttet med tvungen lønnsnemnd. Uenigheten har stått om hvor mye av lønnstilleggene som skal bestemmes lokalt, og hvor mye som skal fordeles sentralt.
LO Stat mener at sentrale tillegg, de som kommer med hovedforhandlingen om våren, gir best lønnsutvikling for de lavest lønte. De mener lokale tillegg skaper skjevfordeling, både mellom virksomhetene og interne på arbeidsplassene. LO Stat ønsker derfor å samle avtalene, under prinsippet om lik lønn for likt arbeid.
Uravstemningen blant medlemmene i LO Stat-forbundene viste et tydelig nei til oppgjøret. Men i stedet for å gå ut i en kostbar streik, valgte styret i LO Stat å sende oppgjøret til frivillig nemnd.
Splittelsen fortsetter med den gjeldende dommen: LO Stat må over på en avtale medlemsmassen har sagt nei til. Både LO og LO Stat uttrykker betydelig skuffelse.
Dommen går på tvers av hovedkravet om én likelydende avtale. Rikslønnsnemnda opprettholder det som et mål. I realiteten har partene en frist til 2026-oppgjøret med å få det til.
